Bekymringen som nylig ble luftet i E24 om at strømutbyggingen går for sakte til å møte industriens behov, er berettiget. Men gode beslutninger må baseres på et komplett regnestykke. Her er fire spørsmål vi mener fortjener et klart svar før konklusjoner trekkes.

AI-illustrasjon: Strømkrise i kontrollrommet. En rådløs industrileder står foran et enormt, komplekst strømnett i omstilling - liten i forhold til infrastrukturen rundt seg. Laget med ChatGPT. Alle tall og figurer i illustrasjonen er fiktive/meningsløse.

Er alt innen strømhandel en naturlov?

Å endre prissettingen for eksportstrøm er et valg: Norge har delt landet inn i strømområder for bl.a. å håndtere flaskehalser. Det er ingenting som tilsier at denne inndelingen er ferdig utformet for alltid. Egne prissoner for kraft knyttet til utenlandsforbindelser er allerede i bruk i Europa: Nederland har nylig opprettet en egen offshore-sone for sin nye forbindelse til Storbritannia.

Lønner det seg å avskrive kjernekraft fordi det tar tid?

Argumentet om at kjernekraft tar for lang tid forutsetter at vi fortsetter å vente. Mens vi venter bygges verdikjedene og kompetansen opp andre steder og mulighetsvinduet lukkes raskere enn styringsapparatet later til å innse. For å sette det på spissen: Venter vi mer, dør industrien.

Flere norske utredningsløp er allerede i gang. "Atomkraft" har i tiår vært et fy-ord i norsk energipolitikk. En kollektiv angst etter Tsjornobyl og miljøbevegelsens prinsipielle motstand mot alt med "atom" i navnet har gjort at kjernekraft sjelden vurderes nøkternt opp mot alternativene. Samtidig finnes det en åpenbar strukturell og ikke minst økonomisk egeninteresse hos flere segmenter av energibransjen i å holde den største konkurrenten til fossil og fornybar kraft utenfor.

Vi mener det haster med flere vitenskapelige og tekniske utredninger med en åpen holdning til at kjernekraft blir en del av fremtidens kraftproduksjon. Slike utredninger må ha ingeniørfaglig kunnskap om strømsystemet som grunnmur, samt samfunnsøkonomiske analyser, og kan med fordel utelate politiske vurderinger.

Hva er grunnlast og stabil lokal strømproduksjon egentlig verdt?

Har tung-/prosess-/kraftkrevende industri regnet ut hva denne stabiliteten faktisk er verdt, og med samlokalisering? Pålitelig og stabil kraft bygget bak måleren hos industrien – slik Tyskland allerede lar sin industri gjøre med gasskraft – kan avlaste nettet lokalt og selge overskuddskraft videre til samfunnet. De nylig etablerte reservemarkedene i Norge gir i tillegg aktørene en ny inntektskilde (1) (2).

Tåler ressursgrunnlaget veksten?

Klimaomstillingen krever enorme mengder mineraler og metaller. Vi mener det i økende grad må gjenvinnes ettersom forekomster blir knappere. Gjenvinning krever også den typen stabil, rimelig grunnlast som er tema over. Er dette regnet inn når industrien vurderer hvilken kraftmiks som faktisk sikrer norsk produksjon og norske arbeidsplasser på lang sikt – ikke bare de neste ti årene, men også den dagen råvaretilgangen strammer seg til for alvor?

Vi har råd til å tenke annerledes!

I Finland gikk industri, stat og kraftselskaper sammen etter Mankala-modellen. De industrielle eierne av kraftproduksjon henter ut kraften til kostpris i stedet for å kjøpe (eller selge) den i et marked de ikke kontrollerer. Kunne norsk kraftkrevende industri, staten og en allerede delvis offentlig kraftbransje gått sammen om en fremtidig nukleær strategi designet for å løse de største problemene først?

Vi ber om at hastverket som med rette etterlyses, bygger på et fullstendig kunnskapsgrunnlag – ikke et halvt.

Artikkelforfattere:

Per Magne Ludvigsen Forfatter av Mellom olje og fremtid (2025)

Ulf Nagel Jæger, medlem i Østfold SV og i ledergruppen i KraftFREMTID.no

Espen Christer Endal, sikkerhetsanalytiker i energibransjen hos KraftCert.no og medlem i Østfold SV.